Pingvindilla

Midt ute i det stormfulle Sørishavet ligger øya som er alle dyreinteressertes store drøm: Sør-Georgia. Vi dro på skitur blant seler og pingviner.

Tekst og foto Kristin Folsland Olsen

Happy Feet. Det er pingviner overalt. Tusenvis! Og vi befinner oss midt i blant dem. Her er jeg på besøk i pingvin-barnehagen.

Det her er helt rått, utbryter Vera.
En velkomstkomité i kjole og hvitt ­kommer spankulerende mot oss. Det er kongepingviner, og de er overalt! Langs hele stranden, innover slettene, opp i bekke­dalene og langt oppover fjellsidene. Det er akkurat som i animasjonsfilmen «Happy Feet»!

Se, der fremme står alle kidsa, sier Emma ivrig.
Vi entrer pingvinbarnehagen. Her er alle de fluffy, brunkledte pingvinkyllingene samlet mens foreldrene er ute i havet og skaffer mat.

– Jeg tror jeg dauer. Dette er det søteste jeg har sett noen gang!
Jeg tenker at slik er det å befinne seg midt inne i en stor porsjon kyllinggryte.

Et helvetes seilas


Vi skal tilbringe to uker i telt på denne øya som ligger midt ute i Sørishavet.

Vi er på Sør-Georgia på skitur, søstrene Emma og Vera Simonsson, og jeg, Kristin Folsland Olsen. Vi skal tilbringe to uker i telt på denne øya som ligger midt ute i Sørishavet, 1500 kilometer nordøst for den Antarktiske halvøy.

14. oktober gikk vi om bord i den 60 fot lange seilbåten «Icebird» fra Port Stanley på Falklandsøyene.
– Ship ohoi, ropte jeg breialt da vi la fra kai, og alt var bare velstand. Sånn cirka en times tid. De neste drøye hundre timene var et sant helvete. I 800 nautiske mil lå vi alle tre i fosterstilling og spydde galle. Livet er bedre på land.

Værfast


Været herjer med oss. Haglet pisker mot ansiktet og vinden er som en vegg vi ikke kommer igjennom.

– Skal vi snu, roper Vera mellom vindkastene.
– Ja, vi må komme oss ned herfra, brøler jeg tilbake.

Breen og dalen er som en trakt hvor ­vinden får enda mer fart. Vi må tilbake til den samme teltplassen vi har vært på de siste to nettene. Det er utfordrende å sette opp teltet i blåsten, men snart ligger vi igjen i de varme soveposene. Jeg skriver i dagboka: Værfast på dag to. Å ligge værfast er litt som å være på spa. Antar jeg. Vi gjør alt det man gjør på spa; hviler, sover, drikker urtete, hører på avslappende musikk. Det eneste som mangler er mat og massasje. Og dopapir. Vi har bare matrasjon for én dag til. I morgen MÅ vi videre!

Shackletons strabaser


Vi kommer oss videre og avtaler med seilbåten over satellitt-telefon at vi skal hente nye rasjoner. Det gynger om bord på båten, kvalmen kommer sigende.

– La oss komme oss tilbake ut i teltet fort som svint!

På dagene koser vi oss på ski og nyter utsikten de få timene vi kan se lenger frem enn til skituppene.
– Se, der nede er King Haakon Bay hvor Shackleton gikk i land, sier Vera.

Vi er alle enige om at Shackleton er den råeste av alle turgutta. Da båten hans, ­Discovery, i 1914 ble skrudd ned i isen og sank på vei mot Antarktis, levde han og mannskapet på 27 mann på et isflak i to måneder. Da isen sprakk opp klarte de å ta seg til den ubebodde øya Elephant Island. Herfra fortsatte Shackleton og fem karer ferden i åpen båt over det stormfulle Sørishavet. Etter 16 dager nådde de Sør-Georgia. Nå gjensto «bare» en 36 timers vandring over øya før de nådde hvalfangsstasjonen på Strømnes. En redningsaksjon ble satt i gang og alle mennene overlevde.

Våt til skinnet


Som Shackleton må også vi finne en farbar passasje over fjellmassivet The Trident. Snøen laver ned. Store våte flak klasker i panna. ­Omkring oss er et hvitt ingenting. Vera går først og kaster en kveil med tau foran seg. Tauet lager kontrast til snøen slik at hun kan vurdere terrenget videre. Sakte, sakte tar vi oss nedover.

– Bra jobba, jenter!
Vi har passert The Trident og gir hverandre high fives. Etablerer camp og konstaterer at alt er vått. Alle klær inn til skinnet, soveposen, skistøvlene.

Vera vrir opp en sokk og har samme preg i ansiktet som lukta fra sokken.
– Dette er ingenting mot å være sjøsjuk!, sier jeg lattermildt.
Godt selskap. Det er ikke hver dag en får spise lunsj med både reinsdyr og pingviner!

Baffin Babes. Vi setter ikke rekord i å være først eller raskest, men når det gjelder å dra på de kuleste turene er vi verdensmestre! Fra venstre: Kristin Folsland Olsen, Emma Simonsson og Vera Simonsson.

Avskjed
Vi har kommet ned til havet igjen, til endemålet­ Fortuna Bay. Solen skinner, og som vanlig blåser det kraftig. Omkring oss er pingviner og seler, reinsdyr og albatrosser. Det er vår siste dag her på Paradisøya, og det er på tide å ta farvel. Inntrykkene er overveldende.

Da jeg satt foten på land for drøye to uker siden rant det gledestårer nedover kinnene mine. Nå er det høylytt hulking det går i. De to ukene på tur har gått så altfor fort!

Jeg reiser meg opp, tørker tårene. Tar et dypt åndedrag før jeg strekker hendene i været og takker for meg.

På gjensyn, Utopia!

Fakta


Organiserte turer

Ernest Shackletons strabasiøse 36 timer lange vandring over Sør-Georgia­ er den mest kjente ekspedisjonen som har funnet sted på øya. Der mulig å melde seg på arrangerte skiturer som følger nesten den samme ruta. Bla arrangerer BØRGE OUSLAND slike turer.

Pingviner
Pingviner er tilpasset røffe levevilkår med vanntett fjærdrakt som beskytter de fluffy fjærene, i tillegg til at de har et isolerende spekklag under huden. Pingviner er sosiale fugler som lever i kolonier, med størrelse på opp mot en million individer. På land har de ingen naturlige fiender, men i vann må pingvinene passe seg for leopardsel og spekkhoggere.

Norske reinsdyr på ­Sør-Georgia
Fra begynnelsen av 1900-tallet til 1960-­tallet var Sør-Georgia base for den norske hvalfangsten i Sørishavet. Hvalfangerne­ satte ut reinsdyr for å sikre mat-forsyninger, og de tilpasnings-dyktige ­dyrene etablerte seg raskt. Reinsdyrenes beiting skaper problemer for dyr og fugler, og det er vedtatt at de i overkant 3000 individene skal slaktes i løpet av de neste to årene. Norske samer skal bistå i arbeidet.