Snøscootere er for latsabber

– I byen Ilulissat i Diskobukta på Grønland bor det 4500 mennesker – og 3500 grønlandshunder.
Hundesleden er enda ikke utkonkurrert av snøscooteren.

Tekst og foto Kristin Folsland Olsen

Se opp der, sier Espen ivrig og peker opp en stupbratt ravine.
-Der kommer ikke scooterene opp. Det lyser av øynene hans.
-Vi prøver!

Nå har det rablet for dansken, tenker jeg. Oppvokst i pannekakeland har han åpenbart ikke kontroll på hva som er farbart terreng. Jeg, fjellapen, kikker på ham med et spørrende blikk. Mener han det?

40 ivrige poter står og stamper i snøen, og ­hundene er minst like gira som sjefen på å bevise at det er hundekraft som gjelder.

Det er midtveis i april, jeg befinner meg i Diskobukten på Grønlands vestkyst, nærmere bestemt i Ilulissats bakgård.

Ilulissat er Grønlands tredje største by og kan skryte av milevis med kupert tur-terreng, perfekt for hundeslede­kjøring. Det er i denne lekegrinden vi skal boltre oss de nærmeste dagene, og min nye ­danske venn skal vise vei. Espen Andersen jobber som direktør hos opplevelsesfirmaet World of Greenland og har vært bosatt i Ilulissatt i ni år. 39-åringen valgte å flytte hit på grunn av den flotte naturen og de uendelige mulighetene for friluftsliv som finnes rett utenfor stuedøren.

Det er klart han mener det.


Det er klart mannen som mener at snøscootere er for latsabber og at katter er for gamle damer, skal ha hundene opp kløfta hvor ingen før har kjørt.

– Er dere klare, hunder? 40 ivrige poter står og stamper i snøen, og hundene er minst like gira som sjefen på å bevise at det er hundekraft som gjelder.

– Tamma! Espen gir kommandoen for å trekke, men vi beveger oss ikke! Vi står bare å slurrer på samme plass. Espen ­karrer seg fremfor hundene for å motivere dem til maks innsats. Han sklir og ramler i ett sett men klarer å komme seg videre.

– Kom igjen hunder, roper han. Hundens klør får etterhvert feste i isen som om de var stegjern, og sakte, sakte beveger vi oss oppvover rutsjebanen.

Jeg går bak for å dytte sleden, stadig forsvinner beina under meg, svetten siler, men det er bare å gi gass. Meter for meter forseres, og plutselig er vi oppe! Terrenget flater ut og snøen gir godt feste. Vi cruiser en runde bortover åsryggen før vi finner frem termosene og tar en lang og velfortjent pause.
– Pappa er stolt av dere, gliser Espen ­fornøyd mens han går rundt og deler ut klapp til hver og en av de firbente. Grønlands­hunder er skikkelige kosedyr og setter stor pris på menneskelig kontakt.

Jeg koser meg med kakao og nyter den fantastiske utsikten. Over fjorden og de innefrosne isfjellene i vest, innlandsisen i øst, og overalt rundt oss, runde myke fjellformasjoner drapert i hvitt. Sjøisen ­ligger fast og fin innerst i buktene, men har brukket opp i puslespillbiter lenger ut fra land. Det er utrolig vakkert.

Man kjenner historiens vingesus tilbake til de gamle ekspedisjoner.

Før helikopteret kom til Grønland på 60-tallet, var hundeslede eneste transport­mulighet mellom bosetningene. Selv om det stadig blir mer vanlig å eie en snøscooter­, er hundeslede fremdeles en svært viktig del av livet til mange av innbyggerene her. Fiskerene bruker hundeslede for å komme seg frem og tilbake til fiskeplassene hvor de borer hull og legger ut garn under havisen. Fangsten frakter de tilbake til byen på hundesleden. Hundene stilles opp i vifteform, og oppe på sleden sitter kusken.

Espen omtaler hundekjøring på ­Grønland som den ultimate drøm og noe som alle bør oppleve minst én gang i sitt liv.

– Man kjenner historiens vingesus tilbake til de gamle ekspedisjoner. Det er samme teknikk man bruker, og det er den samme uberørte natur man ferdes i.

Om nettene sover vi i en leid hytte. De neste par dagene koser vi oss på dagsturer og utforsker området. Solen stråler, men i den sure motvinden er det deilig å kunne trekke hetta på den store selskinnsjakka godt nedover hodet. Vi har surret fast reinsdyrskinn på sleden slik at vi sitter mykt og varmt. Det vil si, Espen sitter ikke så mye. Han dirigerer hundene med hele kroppen. Løper frem og lokker på dem hvis det blir tungt og bratt opp­over, står bak sleden og bremser med en scootermatte hvis det blir bratt nedover. Den erfarne ­sledekusken svinger med pisken og kommanderer hundene til høyre, «iv, iv,» og venstre, «ili, ili.» Det er stort sett de ­grønlandske kommando-ord som benyttes. Vi farer over is og snø, opp og ned fjellskrenter, over lyng og store steiner som enkelte ganger får sleden til å velte. Den første dagen veltet sleden oppå oss med nærmere 250 kg last. Vi kom fra det i god behold men turskien min knakk i to.

Vi er ferdige for dagen, Espen kommanderer flokken til å legge seg, og får god hjelp av lederhunden Rocky. Hvis en av de andre hundene prøver seg på bråk, er Rocky raskt på pletten og setter dem på plass. Lederhunden, eller «basen» på dansk, er en svært viktig støttespiller for hundekjøreren. Et annet verktøy kusken har, er en 5-6 meter lang pisk. Hundene liker ikke den snertende lyden av pisken, og kusken svinger den over hodene på de firbeinte når de skal legge seg, eller ved siden av dem for å svinge.

– Min nylonpisk ikke gir mye «street credit» blant de grønlandske kuskene, forteller Espen med et smil.
– En «ordentlig» pisk skal være laget av selskinn, må vite!

Vi graver ned snøanker som hundene­ festes til via en kjetting. Hundene får tørrfor og selspekk til middag, og inne i den varme hytta koser vi oss med lamme­koteletter og sjokolade. Vi snakker om dagens flotte opplevelser og planlegger morgendagen. Espen er gira. Det er ikke så ofte han kan slite seg fra direktørstolen i mange dager på rad på denne tiden av året. Han sitter engasjert og studerer kartet, og kan ikke vente til det blir dag igjen og hundene nok en gang skal spennes foran sleden.

– Er dere klare hunder? Tamma, tamma!
Og der er vi igang!

Hundesledetur i Ilulissat


  • Ilulissat er Grønlands tredje største by og ligger i Diskosbukta på vestkysten av Grønland. Like ved ligger Isfjorden som er med på UNESCOS liste over verdens kultur- og naturarvsteder.
  • Med 3500 grønlandshunder i byen, er ­Ilulissat et flott utgangspunkt for hunde­sledekjøring.
  • Hundesledetur ­passer for alle. For noen er en time rundt på sletten det som frister mest, for andre er en ti dages ekspedisjon­ eller kryssing av innlandsisen det beste valget. Og for mange andre alt der imellom. Alle slags turer kan ­arrangeres.
  • Hvile. Etter en strabasiøs økt er det godt å kunne legge seg ned med kompisene i den myke snøen og hente krefter til neste dyst. Nå venter også litt velfortjent ros og en matbit fra kusken. Hver enkelt hund er festet med skagler (et tau). Vi graver ned et snøanker som hundene festes til.